31.08.2017

Tiden etterpå
- Ufrivillig hjemmefødsel -

God morgen skjønne mennesker!
I går snappet jeg noen timer for Mammabanden under ukas tema som er fødsel. Siden jeg hadde en ufrivillig hjemmefødsel med mitt første barn, fikk jeg æren av å fortelle min historie og dele mine erfaringer. Det var et enormt boost å få snakke om det igjen, og ikke minst alle de hyggelige tilbakemeldingene som kom inn - takk!

Men, denne utfordringen fikk meg også følelsesmessig 8 år tilbake i tid. 
Jeg snakket litt om det på snappen også, men jeg har faktisk aldri blitt utfordret av andre, heller ikke meg selv, til å kjenne på hvordan jeg hadde det - før nå. 
Hvorfor jeg valgte denne vinklingen på historien denne gangen tror jeg er fordi jeg har fortalt selve historien så mange ganger, men nå fortalte jeg MIN historie, rett fra hjertet. 
Hvordan det var for meg, og ikke hvordan det hele foregikk.

For deg som ikke har lest hele historien enda finner du den her

 

Jeg hadde et mye mer utfordrende svangerskap psykisk enn jeg har noen gang turt å innrømme. Detaljene der vil jeg helst ikke snakke om, men husker spesielt første halvdel av svangerskapet var jeg veldig ulykkelig (om man har lov til å si det?). Jeg var mye ensom, redd, spent, nervøs, og hadde ikke så mange å støtte meg til, da jeg var den første i vennegjengen som fikk barn. Ikke kunne jeg klage heller for jeg hadde ingen kroppslige plager, og jeg ville jo ha dette barnet, sant? 
Etterhvert som magen vokste og ukene gikk, ble jeg så mer knyttet til den lille i magen, og  mange ganger følte jeg at det var meg og henne - mot resten av verden. 

Det at fødselen skjedde ufrivillig hjemme styrket nok dette båndet mot oss enda mer.
Men med en kropp i sjokktilstand, en hjerne som oppførte seg helt annerledes enn det jeg var vant til var det ikke godt å vite hva som var det beste for meg. I stedet inviterte jeg alle jeg kjente på besøk, og vi hadde fullt rom inne på Barselhotellet under hele oppholdet. Kanskje det var et overlevelsesinstinkt for å slippe å ta innover meg og kjenne på de følelsene jeg hadde innerst inne etter en slik opplevelse med oppføre meg manisk? Når jeg ser tilbake merker jeg også hvor hardt jeg jobbet for å dekke over alt - husker jeg gruet meg til å komme på sykehuset etter fødselen hvis de skulle bli sint på meg for at jeg hadde født hjemme - nesten en skamfølelse for å fortelle hva som hadde skjedd i tiden etterpå,.  Hvorfor det var slik, aner jeg ikke.
Skulle ønske noen bare tok tak i skuldrene mine og tvang meg til å sette meg ned for å slappe av og bli kjent med babyen min

Du ser jeg prøver å smile, men øynene klarer ikke å være med. 
Så sliten jeg måtte ha vært

Også på etterkontrollene hos helsestasjonen og hos lege måtte jeg fortelle hva som hadde skjedd. Og jeg klandrer de ikke for det - det er jo en unik historie. Men ingen har noen ganger utfordret meg til å kjenne på de følelsene jeg hadde skjult, og gjemt innerst inne i meg. Selv viste jeg ikke hva jeg trengte hjelp til heller, så jeg kunne umulig takke ja til noen form for bistand.

Ingen skulle få ta meg på noe - det sørget jeg for med å bygge meg et skuddsikkert skall jeg bodde i, og jeg skulle virke så utrolig sterk og udødelig på en måte. Jeg var ikke snill med meg selv i det hele tatt, ser jeg nå. "Snill- pike" syndromet kan gå å ta seg en bolle - det snakket jeg med en leser om i går og vi var så enige der. Det er et teit instinkt mange av oss jenter har, som gjør at vi ikke tørr å si fra når man føler seg urettferdig behandlet, eller noen sier noe du ikke er enig i. Hvorfor kunne jeg ikke bare bryte sammen, gråte, få ut redselen, frykten, tårene, gleden der og da? Først så mange år etterpå har jeg begynt å tenke på hvordan ting faktisk føltes for meg. Og selv om det er noen år senere enn det burde være, så kjennes det godt å faktisk tørre å åpne meg, la de naturlige følelsene komme frem, kjenne på de, akseptere de, og så gå videre - for det gikk tross alt så godt som det kunne gå.


Jeg vet mange har spørsmål rundt opplevelsen, og jeg rakk dessverre ikke å svare alle sammen i går, men send meg en mail stinelervik@gmail.com eller legg meg til på Snapchat: stinelervik så svarer jeg gjerne på spørsmål der

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag