28.01.2016

Tunge dager

Hei skjønninger!
Noen timer igjen på jobb så er det helg for min del. Planleggingsdag på skolen i morgen og jeg har derfor tatt meg fri for litt hjemmearbeid og tid med Tuva. Det trenger vi nå. Det har vært noen tunge dager og uker.

Det er egentlig en lang historie, men da eldstejenta var 2,5 år begynte hun å slite. Vi prøvde time-out i trappa, strenge regler med konsekvenser og veldig pedagogiske regler. Det funket ikke. Jeg satt timesvis på kurs om foreldreveiledning og foredrag om trass, men kjente ikke helt igjen vår situasjon. "Du må bryte inn før raserikurven når et toppunkt" sa de. Men når tiden mellom latter og raseri er 2 sekunder så rekker man ikke å skjønne at noe er galt før man har en fly forbannet unge som raser, roper stygge ting og som får en svært destruktiv oppførsel. Det var kanskje først når vi fant ut at hun var høysensitiv at hverdagen ble bedre. Jeg forsto mer hva som lå bak, og at det ikke bestandig hjalp å sette seg ned på barnets nivå, forklare og beskrive etter alle kunstens regler. Her måtte jeg sette reglene og lære meg mer å overse dårlig oppførsel, samtidig som jeg måtte hindre henne i å skade seg selv, ødelegge omgivelsene eller miste fullstendig kontroll. Det var ikke enkelt, men vi kom på en måte videre. 

I barnehagen var fortsatt ting veldig vanskelig. Ting skulle skje enten som hun tror det skal være, eller har oppfattet at det skal være, så når det skjedde en misforståelse var det ikke alltid greit å være hverken voksen eller barn rundt henne. Et eksempel var en matsituasjon. Barna skulle hjelpe til å ta av bordet, og i Tuvas hode skal man ta en ting hver, for det blir mest rettferdig. Det er ingen regler om det, hun har bare tenkt det slik. Når hun har gått flittig på kjøkkenet og satt fra seg sin ting, og på tur tilbake for å hente neste møter hun et barn som bærer to fat med pålegg. Alt Tuva har sett for seg går i grus, og hun svartner, rett og slett. Reaksjon? Hun slår til det andre barnet. Hun mister kontroll til å si fra, eller spørre hvorfor, alt av tanker og handlingsmønster kobler ut og det blir som et stort sort hull i hodet som bare eksploderer. Da er det vanskelig for de som er rundt å forstå hva som skjer.
Heldigvis fikk Tuva mer hjelp i barnehagen når vi snakket mer om problemet, og takket være Hilde, som var mye sammen med Tuva, og forsto henne så godt, ble barnehagehverdagen ganske så fin. Som da Tuva hadde siste barnehagedag kjøpte hun blomster og skrev kort "Til Hilde. Takk for at du var så snill mot meg. Gla i dæ" Betydningsfulle ord, rett fra hjertet til en 6 åring

Skolestart har også gått over all forventning. Det var først i midten av desember at vi merket at ting begynte å komme tilbake. Det at hun kan gi totalt blaffen i det vi sier, svarer frekt og jeg er tydeligvis den verste mamman i hele verden og selvfølgelig ønsker hun å flytte for vi er både slemme og stygge. 2 minutter etterpå er hun verdens gladeste, mest pliktoppfyllende jente som elsker familien sin mer enn alt i verden og angrer på alt hun har sagt. 2 minutter etter det er vi tilbake i den mørkeste, dypeste gropen av følelsesregisteret igjen, og slik går dagene. Jeg har prøvd å snakke med henne når roen er i kroppen. Vi legger fine planer og prøver å komme opp med en løsning som begge er fortrolige med. Det siste vi fant på var et kodeord. Kodeordet ble "skilpadde" og det kunne jeg si når hun gikk over streken eller ikke fullførte beskjeder som jeg gav. Det funket kanskje 2 ganger før hun ga fullstendig blaffen i det også. Likegyldig når hun er sint, forståelsesfull når hun er seg selv.

Det er så tungt å være mamma i slike situasjoner. Jeg vet jeg må være behersket og rolig, samtidig som jeg kjenner på en frustrasjon og et sinne selv når ting ikke blir bedre over tid. Vi har hatt det sånn i alt for mange år tidligere, og jeg klarer ikke en ny runde. Jeg er alene med barna frem til tirsdag, og all tenkingen og svingningen frem og tilbake tapper meg for alle krefter. Ting hoper seg opp hjemme da jeg ikke makter å gjøre noen ting, samtidig som det gir enda mer kaos i mitt hode, og vi går inn i en veldig ond sirkel. Jeg har prøvd å finne ut hva som gjør det denne gangen. For er det en ting jeg er helt sikker på, så er det at dette er en konsekvens av noe. Kanskje mange ting, så det er svært vanskelig å nøste opp i det. Jeg vet hun savner pappan sin, Vi hadde en lang juleferie der dagene ikke blir så strukturerte som hverdagene,  Tuva har også flere vennegjenger på skolen som hun kommer godt over ens med, men alle hennes venner leker ikke nødvendigvis så godt sammen, noe som gjør at hun ofte må velge hvem hun vil bruke tid med. Arild er mye borte, noe som også kan gi ustabilitet hos henne, det at Live "aldri" får kjeft (iallefall ikke i Tuvas ører) har også kommet frem. Det at min lunte er på 2 cm etter så mange uker hjelper nok heller ikke mye, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Så i morgen skal vi bare være hjemme. Selv om vi har fri, skal Live i barnehagen. Nå må Tuva få fullt fokus og vi skal gjøre ting hun vil. Ting som ikke koster penger for jeg vil ikke "premiere" den oppførselen hun har hatt i det siste, men vi kan gå på skitur, leke eller rydde rommet, lage oss en deilig lunch hjemme, se film og snakke sammen. Jeg øver meg på å koble ut andre oppgaver denne dagen og bruke all tid og oppmerksomhet på jenta mi. Det fortjener både hun, og jeg nå

post signature

2 kommentarer:

  1. Dette var så vondt, men samtidig godt å lese for vi har det på akkuratt samme måte! Vet hvordan dere har det! Klem

    SvarSlett
  2. Dette var så vondt, men samtidig godt å lese for vi har det på akkuratt samme måte! Vet hvordan dere har det! Klem

    SvarSlett

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag