25.11.2015

Verdien av en stein

Back on track etter helgens utflukt.
Fredags morgen pakket vi full bilen og kjørte sørover. Tuva skulle være hos min lillebror i Oslo, mens resten var på besøk hos Lives bestemor og bestefar litt utenfor Lillestrøm. Deilig å komme seg bort, og legge vekk husarbeid for noen dager. Man får tid til å tenke når alt er litt på avstand og det kom bare gode ting utav det.

Jeg tenkte blant annet at jeg begynner å ta ting litt for gitt. Hverdagen går i ett, og med turnusarbeid og pappahelger blir vi fort vanedyr i en hektisk hverdag. Det er ikke en selvfølge at vi som kjærester kommer til å holde sammen hele livet om vi ikke gjør en innsats. Hva har jeg gjort i det siste for å sette pris på kjæresten min? Jeg føler livet ofte er som et rullebånd: dag ut og dag inn med det samme jaget. Hvorfor ikke lage litt mer ut av hverdagen? Det er tross alt de dagene det er mest av. Glede de rundt meg med å være glad og positiv, fremfor lei og trøtt som jeg ofte kan være. Man må gå i seg selv og begynne med endringer der, det kan lett smitte over på både voksne og barn rundt oss - små ting som gjør underverker.

En annen ting jeg kjente på er at barna begynner å bli så store. De siste 6 årene har vært som et øyeblikk for meg, men som et langt liv for eldstejenta. Det var iallefall slikt det føltes for meg da jeg var 6 år. Familien vår begynner å bestå av voksne individer som alle har sin mening og vi gjør ting sammen som alle har glede av, vi har dype samtaler og snakker om løst og fast. Hvordan vil de se tilbake på barndommen sin den dagen de selv er voksne? Husker de best de gode stundene der vi er sammen og setter av tid til hverandre, eller hverdagsmaset med å stå opp, komme hit, komme dit, forte seg videre eller spise opp maten sin. Jeg prøver iallefall å være bevisst med å sette av tid til barna uten ansiktet trykt ned i telefonen, og det trenger ikke alltid koste masse penger.  Enkle ting som å sette seg ned å se en film sammen, lese bok eller prate løst rundt middagsbordet koster ikke ei krone, men gjør så mye for samholdet. 

I alle mine jakkelommer finner man som regel mange småfunn barna har gjort langs veien. Jeg tenker veldig på hvordan jeg tar imot disse gavene fra jentene mine, og "ubetydelige ting" får plutselig en verdi for meg. Et ark med en krunglete L skrevet av lillesøster selv, tegning fra eldstejenta der det står med hennes håndskrift "mamma elsker dei", en samling av små stener, kongler eller en vissen blomst har blitt symboler på at de vil gi tilbake. De har ikke midler til å kjøpte ting til meg, så de finner ting på sin vei og ønsker å glede mamman sin med noe tilbake. Før jeg ble mamma visste jeg virkelig ikke verdien av en stein:


post signature

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag