29.04.2015

I et samfunn for bønder

Det nærmer seg skolestart med stormskritt, og vi har vært på innskriving, hatt samtale med lege og helsesøster og alt av informasjon skal nå liksom være delt. Tuva er skoleklar. Jeg kjenner et stikk i magen, for jeg føler jeg vil være der de første dagene for Tuva. Jeg er så redd for at hun blir misforstått, mister kontroll eller trekker seg unna hvis hun blir usikker på nye folk eller nye oppgaver.

Jeg vil være der som en balanse. Hjelpe henne å få tilbake kontroll om hun mister den, forklare de rundt hvorfor hun reagerer som hun gjør. For etter å ha levd med henne i snart 6 år, funnet ut hva hun reagerer på, og hvordan hun bør håndteres er det rart å gi "slipp" og sende henne alene på skolen. Vi mister den daglige kontakten jeg til nå har hatt med barnehagepersonalet, dele erfaringer og råd med hverandre og få vite om dagen har vært god eller mindre god. Man har jo så klart kontakt med læreren også, men det blir ikke på samme måte.

Tuva var litt over 4 år da jeg fant ut at hun var høysensitiv. Jeg leste alt jeg kom over, og fant ut hvordan metoder som passet oss best. For det er ikke en fasit som passer til alle familier. Det er læring gjennom hele livet. Men hverdagen vår ble så utrolig mye bedre da vi fant ut hvorfor hun reagerer som hun gjør og hva vi kan gjøre for å tilpasse oss. Det som er bagateller i mitt hode, kan virkelig ødelegge dagen for henne om det ikke blir "rett". Og balansegangen mellom å veilede og at hun tar over all kontroll er ikke stor, men jeg synes vi har fått til en fin balansegang der vi tilpasser oss Tuva, samtidig som det er vi som setter reglene.

Jeg er så glad jeg ikke blogget så mye om tiden før vi fant ut personlighetstrekket. For helt ærlig, jeg har aldri i mitt liv følt meg så mislykket som mor og person som da det stod på som verst. Det var et rent helvette fra morgen til kveld, uendelig mange konflikter, sinneutbrudd og lunta mi var alt for kort etter år med det samme. Jeg følte aldri at vi kom noen vei, og det var få lysglimt. Alt jeg prøvde virket mot sin hensikt, og jeg var lei meg, sår og hadde lyst til å gi opp. Når jeg ser tilbake ser jeg alle "feil" jeg gjorde, for nå skjønner jeg hvorfor hun reagerte som hun gjorde, og min "straff" eller måte og reparere situasjonen er som bensin på bålet for ei som er høysensitiv. Det er heldigvis fortid nå.

Men når skoleklokkene ringer inn i august blir det en ny hverdag. Jeg er spent på om vi tar med oss alt vi har bygget opp nå, tryggheten, rutinene i hverdagen og strukturen, eller om vi må starte helt på nytt igjen fordi det ikke passer med skolehverdagen. Har hørt veldig mye skryt om skolen og ansatte, men morsinstinktet vrir seg i hele kroppen og jeg krysser alt jeg har for at hun får den hjelpen og forståelsen hun trenger for å blomstre. Jeg må nok bare stå på sidelinjen, og satse på at de roper meg inn om de skulle trenge ekstra hjelp.

Jeg er så redd for at de som skal stå henne nærmest i skolegangen ikke forstår. Jeg ble en gang møtt av en fagperson med :"høysensitiv ja sier du, det er liksom så "inn i tiden det". Jeg ble så irritert, for jeg følte hun ikke trodde noe på det siden det ikke er en diagnose. Trøster meg med at det faktisk er mangel på kunnskap som gjør at folk kan si noe sånn. For jeg kjenner det på kroppen, og lever med det hver eneste dag, da fortjener jeg å bli hørt!
Jeg så en status på facebook for en stund siden som virkelig traff meg i hjertet og tårene begynte å renne. Det er et par foreldre som hadde vært hos BUP med sin sønn som hadde ADHD og dette er hvordan de forklarte diagnosen til sønnen
Sånn her er det: Det er to sorter mennesker og slik har det vært siden tidenes morgen. Det finnes bønder og jegere. Bøndene kan plante og vente. De sår og høster tålmodig og nøye. Jegere derimot må være på vakt, klar til å reagere mot fare og reagere kjapt. De oppfatter den minste lyd. Nå skal vi finne ut om du er en jeger. Det er ikke noe galt med deg, det er samfunnet som er tilpasset bønder og ikke jegere. Man kan ikke sette en jeger i en firkantet bås og si de skal sitte stille. De er ikke laget for det.
Tuva har riktignok ikke ADHD diagnose, men jeg kjenner meg igjen at hun er en jeger i et samfunn for bønder.  Jeg ber til høyere makter om at vi får en fin overgangpost signature

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag