06.11.2014

Mitt løfte til deg: jeg gir aldri opp!

Har du kjent på følelsen av å bli misforstått? At andre ikke helt skjønner hvor du vil, hva du mener eller kanskje synes du er litt rar eller krevende? Det er ikke en god følelse i det hele tatt, og jeg tror jenta mi opplever det litt for ofte.

Tenk deg at alle følelser er skrudd på maks hele tiden. At alle lyder høres ut som roping, og en søm i strømpebuksa som ligger feil på foten føles som en stor stein i skoen. Når andres aktivitet eller uroligheter går utover din indre ro og konsentrasjon. Når man prøver å forklare, men ordene strekker ikke til, og hvis de andre prøver å hjelpe deg med å fullføre setningen blir det bare verre. Ordene stokker seg og hjernen jobber på høygir. Man blir ikke forstått. Da er det lett å miste kontroll

Utad kan det se ut som en konsentrert unge som plutselig mister besinnelsen og begynner å slå uten grunn. Men inne i den lille kroppen har det skjedd så mye. Det har bygget seg opp over tid og vet man ikke hvordan man skal sette ord på det blir det enda vanskeligere å få andre til å forstå. Man blir lett stemplet som et barn med adferdsvansker, men igrunn er man egentlig bare misforstått.

For seks måneder siden visste jeg ikke hva høysensitivitet var og hvordan det var å leve med det.
Som mamma har dette vært en stor læringskurve fra å se på mye av dette som bagateller, til å virkelig forstå at dette eksisterer i den lille kroppen. Det har vært vanskelig og krevende å forstå, men så utrolig mye bedre vi har fått det bare ved å blimer bevisste rundt dette. Hun raser ikke en hel dag for å straffe meg. Heller ikke for å få viljen sin, men det er det eneste kommunikasjonsmiddelet kroppen klarer å signalisere når man ikke blir forstått.

Vi hadde prøvd alt! Belønningssystemer, ta fra leker når hun ikke hørte etter, timeout på trappa, bli "jaget" inn på rommet og bli lagt uten smokk når hun fortsatt brukte det. Ting ble ikke bedre.
2 minutter etter endt time-out på trappa var "helvette" igang igjen. Til og med verre enn første gang. Så hva gjør man da når alle "trussler"ikke virker inn? Når man ikke får respons på noen av beskjedene man gir og får et slag i trynet om man bøyer seg ned for å snakke og forklare.Det er lett å miste både besinnelsen og motet. Sistnevnte har jeg mistet for mange ganger!
Det har vært frustrerende kvelder etter leggetid, tårer og irritasjon, sinne og maktesløshet, men jeg har alltid funnet trøst at "en dag" går det over.

Og det gjør det. Da jeg leste min første bok om tema var det som et lys fra himmelen. Jeg har endret så utrolig mye med meg selv, hvordan jeg gir beskjeder, hvordan jeg gir henne belønning og til og med hvordan andre forholder seg til henne. Heldigvis har vi fått forståelse og hjelp fra barnehagen. Der har hun kjente, trygge omsorgpersoner som ser når den lille kroppen får nok, og tar henne ut av situasjonen før hun mister kontroll, som får ekstra tid bort fra gruppen for å spille spill eller lese en bok. Barnehagesituasjonen er fortsatt vanskelig da hun helst skulle hatt en voksen sammen med seg hele tiden, men da må man ha krav på det og kvalifisere seg i en rekke systemer og skjemaer.

Da vi var på foreldresamtale med lillesøster var det bare skryt å få. Hun leker godt med alle og er aldri i konflikter og snill mot alle. Godt likt av både voksne og barn på avdelingen. Avslutningen på foreldresamtalen sluttet slik:  "godt å ha en foreldresamtale der alt er bare positivt? Vi vet jo hvordan storesøster er"
Er det slik at de som ikke kjenner henne ser på henne som et vanskeligstilt barn? Selv om det sikkert var sagt i beste mening kjente jeg det stakk i mammahjertet. Ja, det er mer å ta tak i, men det er ikke mindre hyggelig å være mamma til ei som trenger det litt annerledes enn ei som smiler og er med på alt. Jeg var på ingen måte mer stolt eller fornøyd etter en samtale der alt er problemfritt. Jeg blir stolt og glad når jeg ser jentene mine trives i barnehagen og møter folk som forstår de. Ikke på bakgrunn av hvor lite "krevende" de er.

Vi har mye å lære. Veien er lang og inntil hun klarer å kjenne egne begrensninger, trekke seg ut av situasjoner der hun mister kontroll må jeg som mamma lære henne,meg selv og alle rundt oss hvordan vi på best mulig måte kan samarbeide for at dette skal gå på skinner. Hun har sagt selv de gangene en "ukjent" er med henne på tur i barnehagen at hun bare får kjeft. Og det er sikkert lett å ty til slike midler om man ikke forstår henne - tiden renner ut og det virker ikke på henne i det hele tatt at hun er klar til å bryte opp for åbli med tilbake til barnehagen. Vi har hatt flere fallgruver allerede. Men vi lærer mens vi går og intensiverer det hele fram mot skolestart og nye utfordringer

Vi er langt i fra mål, men jeg føler vi er på riktig vei.
En ting skal jeg love deg, lille venn: jeg gir aldri opp!

post signature

4 kommentarer:

  1. Uff, vet alt om det der, lever med det selv og det er forferdelig slitsomt. Men er først nå i voksen alder at jeg har funnet ut av hva det var, hvorfor jeg er som jeg er, og oppveksten har dermed vært forferdelig slitsom. Man vokser opp og føler men egentlig ikke hører til noe sted. Man føler alle titter rart på en når man snakker, så man vil helst unngå å si noe. Det viktigste for meg er å ha fått lov å ha alenetid når jeg vil, og tid til å bearbeide dagen. Skjer det for mye på en gang, blir jeg enormt stresset og må bare gå et sted å gjemme meg og gråte. Det føles som hodet skal eksplodere. Jeg håper jenta di etterhvert finner sin måte å takle det på, så er jeg helt sikker på at hun vil få det fint:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Spennende å høre folk fortelle om tilstanden sin. Jeg har på ingen måte erfaringer på dette området - kun mamma til ei som er det, og hun vet det ikke selv enda. Så ikke mye tips å få fra henne så takk for at du deler.
      Ønsker deg en fin lørdag

      Slett
  2. Du skriver så godt Stine :-)
    Tror mange setter pris på at du er så åpen om dette!
    Og Tuva har mange rundt seg som er veldig glade i henne <3

    SvarSlett
  3. Oppdaget bloggen din i dag! Så bra skrevet om høysensitivitet :-) Er så glad for at det er mer fokus (og forskning) på det nå enn for noen tiår siden. Flere i min manns familie er nødt til å være høysensitiv, og flere av dem har slitt mye oppigjennom livet. Og nå har vi ei datter på snart 2 som er av samme "ulla", men jeg er så glad det finnes mer informasjon nå (selv om helsesøstre etc IKKE er særlig oppdaterte..) slik at vi som foreldre får mulighet til å gjøre veien litt lettere for de sensitive små <3 Kjøpte boka "Særlig sensitive barn" for en stund siden og den er lest opp og i mente - og jeg skal huske på å ta den frem fremover også. Vurderer også å nevne den for de i barnehagen - flere hadde hatt nytte i å lese den.
    Gleder meg til å følge bloggen din videre! Klem fra meg - kan være tøft når det står på, men er så godt når man har fått noen knagge å henge ting på! :-)

    SvarSlett

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag