21.06.2014

"Live er heldig!"

Det er fredags ettermiddag. Jentene var kommet hjem fra barnehagen og vi var klare til å ta fatt på to fridager sammen med 0 planer. Enkel middag før kveldskosen med snacks til barnetv da Tuva plutselig sier: "Live er heldig, mamma - for hun har både mamman og pappan sin her og kan klemme dere når hun vil"
Jeg kjente det stakk skikkelig i hjertet og visste ikke helt hva jeg skulle si for å rettferdiggjøre situasjonen ovenfor henne.

Hun har altså kommet dit at hun reflekterer over slike ting, og jeg gruer meg litt for alle spørsmålene som kommer. For Live er faktisk heldig. Jeg har gitt henne noe jeg ikke kunne gi Tuva. Å vokse opp med pappan sin i samme hus. Jeg kjenner det er sårt, og jeg synes så synd på henne, men vet ikke hvilken trøst jeg kan gi annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen. 

Jeg måtte også reise på besøk til min pappa. Men da var jeg 9 år og hadde alltid med meg min lillebror. Tuva er alene i denne situasjonen og det er en vanskelig å kjenne på den ensomheten hun har rundt dette. For ikke å snakke om senere når jentene vokser til, og vi legger planer som hun ikke får ta en del av.

Tuva kommer til å ha mange fine opplevelser og turer sammen med pappan sin, men det er liksom hennes plass - hennes andre hjem. Det er her hun bor mest, og det å gjøre ting uten henne når hun er til pappan sin  kommer jeg aldri helt til å bli vant til. De litt skuffende øynene som ser tvers igjennom meg på søndagskvelden når vi deler hva vi har gjort i helgen som har vært. Hun har gjort mange kule ting som hun synes er gøy, men jeg  ser at hun også kunne tenkt seg å vært sammen med oss. Jeg vil så gjerne ha henne med meg hele tiden, men vi har valgt det annerledes, og dette er nok bare en av bakdelene med å vokse opp i to hjem

Jeg håper vi klarer å gjøre det beste ut av situasjonen i årene som går, og kanskje hun innser at hun er heldig hun også. Hun har en mamma og en pappa som elsker henne like høyt selv om de ikke lengre bor under samme tak.


2 kommentarer:

  1. Uff, kjente det stakk litt i hjerte av å lese dette.. kjenner meg litt igjen, jeg hadde det slik selv som barn - hadde en søster som bodde med mor og far, jeg var skilsmissebarn - det var noen ganger sårt - meeen, man får jo ofte fordeler også da ;) hehe... hun vil nok forstå det bedre når hun blir større, men forstår det er vanskelig for deg som mor og høre henne si det som du kanskje også har tenkt flere ganger :))

    Ønsker deg en flotters helg,
    ღ Klemmer fra Jatte ღ

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er en forferdelig følelse!
      Jeg håper hun lærer å se fordelene jeg også. Hittil har hun vært glad for å dra alene - dessuten er det ikke så langt i mellom heller, slik at hun slipper den store turen. Vi får bare gjøre det beste ut av det og håpe hun ikke tar skade av det. Takk for gode ord <3

      Slett

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag