27.08.2013

En familie blir oppløst

Noen ganger skjer det som ikke skal skje: en familie blir oppløst
Det er selvsagt synd uansett når et parforhold er over, men det krever ekstra mye av de voksne, når det er barn inn i bildet. Jeg er selv skilsmissebarn og Tuva vokser opp med foreldre som bor fra hverandre så jeg ville dele noen tanker og erfaringer med dere.
 
For det første: sett en strek over alt som har vært! Om man ikke er i stand til å bli enige etter et brudd er Familievernkontoret i ditt område til god hjelp. Der kan dere få parterapi for å snakke om det som har vært og hvordan ting vil bli fremover. En parterapisamtale er også for dere der parforholdet skranter litt, og dere vil få hjelp til å få forholdet til å fungere. 
 Det å gå fra hverandre virker mange ganger som en lettvint måte og løse problemet på, så tenk NØYE gjennom hva dere ønsker.

Når et brudd blir et faktum og det er barn inn i bildet må man på et obligatorisk møte med mekler på Familivernkontoret for å snakke og bli enige om samvær. Trenger man flere samtaler etter den ene, får man selvfølgelig det, og dette er helt gratis. 

bilde hentet fra google
HVORDAN FORTELLE BARNA?
I mitt tilfelle så slapp jeg å ta den praten men mitt barn. Hun var 1 år, og forsto ikke så mye den gangen. Jeg er innstilt på å fortelle om det når hun blir eldre, og spørsmålene dukker opp. Nå er det den største selvfølge for henne at hun bor her sammen med meg og min samboer, og at pappan hennes har et annet hjem. Selv var jeg 9 år da jeg fikk vite at mamma og pappa skulle gå fra hverandre. Det var natt og mamma kom inn og satte seg på senga for å fortelle meg noe. Da hun sa at de to ikke var kjærester lengre begravde jeg ansiktet langt ned i puta og sa ikke en lyd. Jeg hadde aldri opplevd at de hadde kranglet. Kanskje jeg hadde merket noe, men det var alikevell hardt å høre at de ikke var glade i hverandre lengre.
Da ordene hadde sunket litt begynte "bekymringene" å komme. Hva skulle skje nå? Hvor skulle vi bo? og alt andre som hørte med. 

Det startet med at pappa flyttet ut. 
Han bodde ikke så langt unna, men jeg klarte ikke å besøke han i sitt nye hjem. Det var så feil på mange måter. Vi begynte også å snakke om å finne en annen plass, og endte til slutt opp med å flytte inn til Malvik - 2,5 timers biltur fra der vi bodde. Pappa flyttet tilbake i huset vårt og vi dro på besøk annenhver helg. Mamma og pappa samarbeidet godt og jeg har aldri hørt dem sagt noe negativt om hverandre - ikke nå 16 år etter heller.

Alder på barnet har nok alt å si for hvordan man skal gå fram i en slik sak. Jeg vil anbefale at foreldre til barn i skolealder forteller det sammen og er vennlige mot hverandre. Ikke heng ut den andre forelderen eller himle med øynene når den andre snakker. Dere har tatt på dere et ansvar med å få barn, så oppfør dere som voksne.
Bruk tid, snakk med barna underveis i prosessen og vær fleksible
For all del ikke bruk barna mot hverandre og gi alle tid til å komme gjennom det som har skjedd.


VEIEN VIDERE
ALDRI krangle foran barna! Ikke under noen omstendigheter - partnere eller ei.
Det er greit at man diskuterer og er uenige, men går samtalen over til krangling har dere gått alt for langt! Finn ut hvem som skal bo hvor, og har dere mulighet til å bo i nærheten av hverandre så er det best for barna. Skolen må også få vite det, men ikke alle venner og klassekamerater trenger å vite det tidlig i prosessen. 
Beskjeder mellom foreldrene skal fortsatt skje over telefon og aldri bruk barnet som budbringer.
Lag klare avtaler og sørg for at barnet har det den trenger på begge plasser. 

Husk at barn må få si det de mener, men at foreldrene bestemmer.
Barnet trenger en mor og en far! Ikke konkurrere om hvem som er den beste foreldren.
Et samlivsbrudd er tøft - for alle parter uansett hvor "riktig" det er, så ta vare på hverandre og skill mellom barnets behov og dine behov. Personlig skulle jeg hatt Tuva rundt meg hele tiden, hver 17.mai, bursdag, ferier og julaften, men hun har en far som ønsker det samme derfor må vi samarbeide og gjøre livet til vårt barn så best som mulig.

Tiden leger alle sår
bilde hentet fra google


5 kommentarer:

  1. Kjempefint innlegg med mange gode råd.

    SvarSlett
  2. Flott innlegg. Jeg er selv skilsmissebarn.

    SvarSlett
  3. Jeg husker så godt at mamma og pappa flyttet fra hverandre. Men de var så utrolig flinke til å være snille mot hverandre mens jeg var tilstede at jeg ikke merket annet enn at huset ble litt tommere. Så dro jeg til pappa hver tirsdag og vi koste oss masse... Jeg var så heldig med hvordan de taklet bruddet foran meg, mens en venninne opplevde at saker og ting ble kastet i gulvet og at livet generelt gikk i tusen knas. Stakkars liten...
    Nei, det viser bare hvor viktig det er å sette barna først og sørge for at de har det bra, uansett situasjon :)

    SvarSlett
  4. jeg bar 3 år når mamma og pappa gikk fra hverandre. Det gjorde såpass inntrykk på meg at jeg husker det fortsatt. De skiltes som bitre fiender og gjorde alt man ikke skal gjøre. kranglet vilt, brukte oss som budbringer osv. Av det har jeg lært hva jeg IKKE skal utsette mne barn for.
    Bra tema du tar opp:)

    SvarSlett
  5. Flott innlegg du har skrevet :)

    Rart hvordan en skilsmisse setter spor. Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 10. Jeg husker fortsatt at vi var ute å lekte boksen går, at mamma ropte at vi måtte komme inn, hvor vi satt osv.

    Jeg ble veldig sint av det hele, mest av alt fordi jeg ikke forsto hvorfor. Tror derfor det er viktig å gi barna en grunn, selv om de kanskje virker ganske små. Så må man jo gjerne pakke det inn litt, men tror det hadde vært lettere for meg om jeg hadde fått det.

    SvarSlett

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag