14.02.2013

Gravid - hva nå?

PS. STERKT INNHOLD

To streker! 
- testen lyser positiv mot deg.
Kanskje var det etterlengtet og ventet, eller var det som et slag i trynet.
Inne i magen vokser det en liten baby - hva skjer nå?
Er man klar til å bli mamma, eller faller valget på abort.

Det er mange tanker som flyter sammen når man får beskjeden om at man er gravid. 
Tuva var ikke planlagt og etter mange runder med meg selv ble jeg klar for baby og forberedelsene startet.
Den positive testen med Live var jeg litt mer forbered på, men når den først kom dukket det også opp noen tanker. Plutselig er drømmen realitet og faktumet at en baby kommer om få måneder virker ganske skremmende uansett hvor planlagt og ønsket et barn er.
Tankene over hvordan fremtiden blir, innhenter oss og vi kan med ett bli veldig usikker.

Jeg etterlyste noen av deres historier og jeg må si jeg er overveldet over responsen på mail.
Det er mange der ute som har historier både på godt og vondt. 
Hva som er det riktige valget for deg å gjøre vet kun DU, så dette er på ingen måte en fasit, men kanskje en liten hjelper på veien. For det å være gravid og i tvil er ingen god kombinasjon.

Vil igjen advare mot sterkt innhold og husk at dette er ekte historier og jeg er ikke ut etter dømmende kommentarer!
Et utrolig sårbart tema med mange meninger, så les det, tenk over det og gjør det valget som er riktig for deg.

16 år og gravid 


Jeg var 16 år, og en uke på overtid med mensen. Mamma var helt sikker og hadde fått tak i en test til meg. Tok testen på kvelden og den viste GRAVID. Løp ned til kjæresten og fortalte nyheten.
Vi ble glade og livredde på en og samme tid.
Mamma ble veldig sint og sa jeg skulle ta abort, om hun så måtte dra meg i håret inn på sykehuset og personlig sette meg i stolen. Planen var å gjennomføre det, men ble uaktuelt.  Pappa ble også sint, og snakket ikke til meg på veldig veldig lenge.
Var utrolig sårende og svangerskapet var ikke et samtaletema.
Hadde vært sammen med barnefar siden 2006, vi hadde ikke jobb, og jeg studerte.

Da jeg var ca halvveis i svangerskapet fikk jeg panikk! Vi hadde jo ikke penger og ting var virkelig ikke så lett som vi trodde. Jeg ringte barnevernet og fikk beskjed om å søke meg som alenemor. Ingen drømmesituasjon, men det ble gjort og alt det økonomiske ordnet seg. Ting ble naturlignok veldig komplisert mellom barnefar og meg og jeg ble mer og mer alene. Sårbar og trøstespiste en del, noe som resulterte i 30 kg og kraftig bekkenlåstning.
Holdt ut på skolebenken til 28.mai og hadde termin 8.juni

Ble overtid på meg, og 14 juni tok de fostervannet og riene startet - og stoppet opp.
Fikk drypp og epidural- Da det endelig ble aktiv fødsel og trykketrangen kom sto babyen bare å stanget.
Etter litt hjelp kom hodet ut, men skuldrene satt fast i 2-3 rier. Jordmor måtte dra henne ut, og barnepleier lå på magen min. Pressa som f---- og plutselig kom det en perfekt jente ut
4420g og 52 cm

Når jeg ser tilbake på svangerskapet og fødselen tenker jeg på hvor heldig jeg var
Hadde en perfekt fødsel, tungt, men nydelig svangerskap. Glad jeg fullførte skolen og fikk god tilrettelegging. Det er ikke mye jeg ville gjort annerledes, annet enn latskapen.
Hadde jeg visst hvor tung jeg kom til å bli så hadde jeg tatt meg sammen




Valget falt på abort
Da jeg ble gravid som 16 åring og opplevde at jeg var den eneste som følte tilknytting til barnet.
Ingen spurte meg hva jeg ville og det var en selvfølge at barnet måtte bort siden jeg var så ung
Alt presset ble til at jeg gjennomførte en provosert abort og det ble veldig tabu og snakke om dette i ettertid.
Jeg satt inne med mange tanker, men ingen å snakke med.
Da jeg prøvde å snakke med barnefar fikk jeg bare beskjed om at det var et avsluttet kapittel og ikke mer å snakke om.

Jeg har bare svake minner fra den dagen på sykehuset og alt ble gjort i full fart. Etter inngrepet våknet jeg på observasjonen og følte meg helt tom på innsiden. I mange måneder etterpå tenkte jeg på den lille babyen det ikke ble noe av. Og tilslutt fikk jeg snakket skikkelig ut om mine tanker rundt dette og slått meg til ro med valget mitt. Hadde jeg fått litt mer tid til å tenke da jeg fant ut jeg var gravid hadde jeg nok valgt det samme, men føler "alle" andre tok valget for meg noe som var tungt i prosessen etterpå.
Valget ble tatt for jeg var på den tiden så ung, bodde hjemme og hadde ingen ambisjoner om å bli så ung mamma. Et fåtall av menneskene rundt meg fikk vite det, og til tider har jeg lyst å snakke mer om det, men føler fortsatt det er veldig tabu.
 Jeg angrer ikke valget nå og det var det riktige valget ut fra min livssituasjon den gangen.
Men tanken på at jeg kunne hatt en storebror/storesøster til mitt nåværende barn er en rar tanke.
Tenker noen ganger hvordan livet ville vært om jeg hadde valgt annerledes - men det er spørsmål jeg aldri får svar på
Ingen smerter i ettertid og sårene i hjertet har leget med årene - eller jeg har lært å leve med de
Det var det riktige valget for meg.


En fatal abort!
Ble gravid første gang som 16 år som endte i spontanabort uke 12. Jenta kom det året jeg fylte 21 - jeg var ung og ante ingenting om hva jeg gikk til eller hvor mye livet mitt kom til å forandre seg.
På 9 år har jeg vært gravid 7 ganger. Har 2 friske barn, 3 spontanaborter og 2 provoserte aborter. 
Smertemessig har spontanabortene vært verst, men de selvvalgte har satt dypest spor. 
Med spontanaborter blir det på en måte en slags "trøst" å vite at det er for en grunn - at barnet ikke er levedyktig eller at det er noe galt med fosteret. De selvvalgte abortene tar man valg ut fra livssituasjon, at det ikke passer eller p-piller som ikke fungerer.

Den siste aborten har satt dypest spor i hjertet mitt 
Jeg var gift med en flott mann og hadde opplevd en spontanabort et halvt år før da jeg ble gravid igjen. Jeg gikk med en konstant følelse av at noe var galt med fosteret og jeg kom til å miste igjen.
Det gikk så langt at jeg ikke klarte mer og fikk henvisning til sykehuset dagen etter for en abort. 
Legene på sykehuset var ikke særlig imøtekommende og satte stikkommentarer i meg, som "du får ikke lov til å se ultralydbildet siden du har valgt det bort" og " Hadde du sett hva jeg ser nå ville du aldri tatt dette valget"
Alt raste sammen og jeg har aldri følt meg så skitten og jeg knakk fullstendig sammen. 
Jeg fullførte likevel aborten

Etter noen dager med smerter i magen og blødninger fikk jeg en trang til å "presse" på do - da kommer det mest uvirkelige med hele situasjonen. Verden stopper opp og det bruser i hodet - det viser seg at aborten ikke er gjort skikkelig og en "klump" etter inngrepet kommer ut!
Jeg beholder meg rolig og ringer gynekologen som hadde utført inngrepet før turen til sykehuset. Ansikt til ansikt med legen - han ser på restene, blir hvit i ansiktet og han beklager så mye at dette aldri skulle ha skjedd.
I tre og en halv måned blødde jeg som en stukken gris og ble tilslutt innlagt på sykehuset til ny utskrapning og x-antall tablettkurer som skulle dempe blødningen

Det er nå 6 år siden den fatale aborten, og den endret hele mitt liv. Satte igjen dype spor som fortsatt bringer frem tårer. Jeg valgte bort barnet med mannen min som også resulterte i at jeg valgte å gå fra han.
I dag sitter jeg med en nydelig jente på 14 år og en gutt som ble født i uke 30+4 som har blitt 8 mnd.
Jeg er enslig og trives med det, men har god kontakt med faren til barnet.


Når far ikke vil
Jeg ble gravid inne i et godt etablert forhold og etter noen måneder uten prevensjon ble testen positiv.
Barnefar visste om at sjansen for graviditet, men da det var et faktum snudde han på hælen.
Barnet måtte bort!
Knust og usikker ble det utført undersøkelser på sykehuset. Vi fikk komme på samtaler og ultralydtimer mens ukene gikk og fristen nærmet seg.

I slutten av første trimester hadde vi fått time til kjemisk abort siden svangerskapet var kommet så langt, men jeg klarte ikke å fungere den dagen. Låste meg inn på rommet og ville rømme fra avtalen på sykehuset. Tilknyttingen til barnet var for stort og morsfølelsen var kommet for lengst.  Det var ikke et enkelt valg når jeg visste at barnet bare var ønsket av meg. Jeg skulle beholde.
Svigerfamilien stod på barnefars side og jeg følge meg enormt mye alene i svangerskapet.Jeg fikk daglig telefoner og tekstmeldinger om at jeg måtte høre på barnefar for å ikke "ødelegge" livet hans siden han ikke ville ha dette barnet, og ingen spurte om mine tanker og følelser.
Tiden der man skal kose seg, glede seg og forberede seg til babyen kommer ble til et lite mareritt.

Det førte til at vi avsluttet forholdet og noen måneder senere ble verdens nydeligste datter født.
Barnefar har god kontakt med barnet sitt,  og jeg har ikke fått så mye som en unnskyldning fra den andre siden over oppførselen deres under svangerskapet.

Jeg er så utrolig glad for at jeg lyttet på magefølelsen og gjorde det som var riktig for MEG.
Barnet har god kontakt med farsiden, men jeg håper hun ALDRI får vite om den dårlige behandlingen jeg fikk da barnet lå i magen!


4 kommentarer:

  1. Oi, for noen sterke historier!! :( Tårene trillet! Tøft gjort av dem og dele historiene med oss! :)

    SvarSlett
  2. wow..utrolig sterkt. Aller sterkest var historiene om de som ble "tvunget" til å ta abort. Må være jævlig å være så aleine.

    SvarSlett
  3. Veldig tøft gjort å dele så private og sterke historier! Veldig interessant tema!

    SvarSlett
  4. For noen historier og for noen sterke personer. De har hatt boen tøffe opplevelser, og må si jeg støtter hver og en av dem. Man må gjøre det som er riktig for seg, ikke hva alle andre måtte mene. Forferdelig å lese historiene om de som følte seg tvunget til å ta abort. Stikker i hjertet mitt når jeg leser dette. Utrolig tøft gjort å dele disse historiene, og jeg syntes også at ingen skal dømmes for sine valg<3

    SvarSlett

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag