18.01.2013

Hvor mye trass er normalt?

Jeg har fått ei jente med et stort temperament!
Toårstrass har jeg hørt om. Trassalder er noe de fleste skal igjennom og barn er særlig utsatt siden de ofte ikke har et velutviklet språk og kan forklare hva de vil eller ønsker. Men hvor lenge varer denne trassalderen egentlig, og hvor ille skal det være før man kan kalle det noe annet?

"Når vi er vitne til en sterk trass som ender opp i et voldsomt raserianfall, kan det se ut som om barnet ”midlertidig” går i stykker eller mister kontrollen. Stressnivået er høyt, og barnet trenger ofte tid etterpå for å gjenvinne den mentale balansen. Dette er normalt hos toåringen, og blir først et problem hvis barnet ikke vokser det av seg."

Det startet ved 2,5 års alderen og har siden den gang eskalert.
Gode dager har vi selvfølgelig, men en konflikt eller to er det hver dag i stor eller liten grad. Måten hun takler å få et "nei" på et helt hverdagslig spørsmål skremmer meg. "Mamma, kan æ få smokken min?" Jeg svarer nei og sier at den bare er til natten "Æ SKA HA SMOKKEN MIN!" Og slik starter en konflikt som etterfølges av kasting av gjenstander, stamping i gulvet, fekting/slåing og slamring av dører. Enda hun VET at smokken kun er til natten. Får hun tak i meg kan hun godt slå etter meg. Hun raser og går i svart.

Vi har prøvd alt!
Hun må sove uten smokken hvis hun ikke oppfører seg på dagen, vi har hatt timeout i trappen i 3 min, vi har prøvd å tatt bort noen av lekene som straff hvis hun ikke oppfører seg og gjør som vi sier etter en advarsel eller jeg teller til tre - slik at hun har mulighet til å skjerpe seg uten at det får konsekvenser, men hun biter ikke på - blir heller mer trassig og tester grensene til det ytterste. Prøver å ha et positivt fokus på alt vi skal gjøre, men etter et år uten store forbedringer mister man litt motet. 

"Den mest effektive måten å forebygge trass på er å fokusere på klare avtaler, respekt, ros, veiledning, tydelige beskjeder og oppmerksomhet på noe positivt du vil at barnet skal gjøre. Å legge til rette for et samarbeid er helt sentralt."


 

Søskensjalusi har jeg også tenkt, men det stemmer ikke i dette tilfellet. Hun er ikke sjalu mot noen av oss og er supersnill med lillesøsteren sin. Vi er to voksne og to barn i denne familien og jeg synes vi samarbeider godt alle sammen og laget en normal som funker for oss. Tuva er vant til å ha Arild (pappaen til Live) rundt seg og husker ikke at situasjonen har vært annerledes. Hun får masse oppmerksomhet, skryt og forutsigbarhet fra oss begge.
Kanskje feilen ligger hos meg?

 "Dersom barnet ikke samarbeider om det dere har avtalt, kan du etter en advarsel hvor barnet ikke etterkom kravet. Ta barnet ut av situasjonen (f.eks butikken) så rolig som mulig uten å være hardhendt, og snakk rolig. Si at man tar en tenkepause og har stor tro på at barnet klarer å mestre det dere var enige om. Prøv å gå inn i situasjonen på nytt. Unngå bebreidelser og gjenta rett før dere går inn igjen hva barnet skal gjøre
Er du bevisst på hva du vil, tålmodig og systematisk, vil en slik fremgangsmåte raskt kunne vri barnet trassige væremåte til samarbeid. Husk at jo flere konflikter det har vært og jo lengre tid de har eksistert, desto mer tid tar det å snu spiralen."

Jeg prøver å være rolig.
Som regel klarer jeg det også, men noen ganger kjenner jeg at lunten er for kort og jeg knekker.
Jeg er ikke lenger den tålmodige mammaen som skal gjøre alt etter boken og smiler og forklarer alt når treåringen er gått i svart. Jeg roper at nå er det nok! Trekker meg ut av situasjonen for å få en pause. Treåringen liker nok ikke oppførselen til mammaen heller og fortsetter sitt raseri. Nå er vi to med trass!

Så stikker det i samvittigheten. Hvorfor holdt jeg ikke ut litt til. Hvorfor kan jeg ikke bite det i meg og gi henne en sjanse til. Kanskje hvis jeg hadde klart det hver gang så hadde trassen sluppet taket. Dette har holdt i så lenge og jeg har gitt alt. Jeg er sliten av å forhandle, sliten av å mase og sliten av å gjenta det samme som hun vet å forholde seg til. Lei av å tilslutt må springe etter treåringen fordi hun satte fart en annen rettning i det jeg bad henne komme til meg. Jeg vil ikke bli en ukontrollerbar mamma som maser og roper!
Går det over? Er det like ille til alle sammen?
Hva mer kan jeg gjøre?

8 kommentarer:

  1. Kjenner meg godt igjen her! 2åringen min kan bli så sint, veldig ofte. Helt annerledes med den første... Jeg tror det er veldig individuelt, men er sikker på de vokser det fra seg:) Trass varer endel år....;)

    SvarSlett
  2. Kjenner meg veldig igjen! Vesla vår startet med trass like før hun fylte to år (nå har hun akkurat blitt tre år). Hun har vært tidlig ute med både språk og sterke meninger. Noen dager går det helt fint å legge smokken igjen i senga og kle på seg, mens andre dager går hun i helt i svart hvis hun får beskjed om at smokken kun er til å sove med om kvelden, eller at alle må ha på strømpebukse når det er kaldt ute. Noen dager sitter hun pent på fanget og blir kledd på, mens andre dager ligger vi nesten i basketak på gulvet for å få på en liten truse, hehe. Jeg innrømmer at jeg unngår situasjoner som å ta henne med i matbutikken og kjøpesentere alene. Umulig å si på forhånd hvordan turen kommer til å ende. Noen ganger blir svært positivt overrasket når hun hører på alt jeg sier og hun fremstår som et meget roligbarn (dette skjer som regel kun hvis det er et annet barn i butikken som har trass anfall - da blir hun bare stående og stirre, og er helt rolig igjennom hele butikken).

    For vår del er ettermiddagene verst, da går vi som regel igjennom en real dose med trasshet kombinert med en stor dose trøtthet. Det starter med at hun ihvertfall ikke skal hjem fra barnehagen, og etter ørten forsøk med å få henne med hjem, blir det å løpe etter henne i garderoben og kle på henne etter beste evne (les: hun ligger på gulvet, tramper med beina og skriker: jeg vil ingenting!). Etter at vi har kommet hjem varer trassen i ca en halvtime, og til slutt er hun så utslitt av å være sint og lei at hun bestemmer seg for å begynne å leke med noe eller komme bort til oss og unnskylde seg og vil kose. Hehe. Det er litt herlig da, men vi er helt knekt etter ettermiddagstrassen, hehe.

    Synes det egentlig er litt facinerende at hvis hun spør om noe en dag, som hun ikke får lov til - og jeg sier nei, så trekker hun bare på skulderne og sier "neivel, mamma". Så begynner hun med noe annet, og svarer er godtatt. Mens hvis hun spør om det samme en annen dag, og jeg svarer forsatt nei, så kan hele verden hennes gå under. Eller omvendt; hvis jeg spør om hun kan gjøre noe, så går det helt fint å gjøre det en dag, men en annen dag så det utføre et spetakkel uten like. Det blir veldig spennende å se hvordan hun reagerer på å bli storesøster, for hun er allerede litt skeptisk til at lillesøster skal ha sengen inne på hennes rom. Og når vi ser på utstyr til babyen, så mener hun bestemt at det er til henne og at babyen bare kan ligge i trappa, hehe.

    Merker selv at min egen tålmodighet varrierer veldig fra dag til dag. Etter en lang dag på jobben er man sliten, og når du skal igjennom en trassrunde med en times varighet nesten hver ettermiddag, er dessverre ikke lunta så veldig lang lengre. Eller hvis man har hatt x antall sitausjoner i løpet av helg, så er man ikke så tålmodig på søndag ettermiddag, og man bare lengter etter å slenge beina på bordet og slappe av, hehe.

    Nei, tror nok vi bare må smøre oss med tålmodighet (ihvertfall det vi har igjen av tålmodighet), trekke pusten dypt og innse at vi forsatt har en god periode igjen med trassalder foran oss.

    SvarSlett
  3. I know the feeling...
    Milli har vært der.. kjentes ut som det aldri skull gi seg.
    Men nå er hun 4 år, å er my enklere. Forsatt en bestemt ung jente.
    Trøst deg med at det er nåkk en fase, å at tuva har masse go vilje, noe hun kommer langt med senere i live:)

    SvarSlett
  4. kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Spesielt i det å miste tålmodigheten, og få dårlig samvittighet. Er ikke lett for oss å alltid vite hva som er riktig. Nå er ikke Gabriella så gale enda at hun roper og skriker. Men teste grenser, løpe i motsatt retning og sette seg totalt i vrange når hun ikke får viljen sin, ÅJA! Vi får tro og håpe det går over, og at vi med en smule tålmodighet og instinktvise taktikker vil komme oss igjennom dagene imens:)

    SvarSlett
  5. At dette er frustrerende og utmattende har jeg stor forståelse for, og det er jo klin umulig å vite om det er normalt eller ikke - alle barn er jo så forskjellige.

    Hvis dette bekymrer deg, ville jeg tatt kontakt med noen som kan det!

    Vi har hatt utfordringer med sinne og voldsbruk med vår 2-åring (blir 3 i mars). Han skadet seg selv (slo hodet i hva enn han kom borti), kastet alle leker veggimellom og var voldelig mot andre barn (biting, slag). Vi har hatt en god dialog med barnehagen om dette og tok etterhvert kontakt med PP-tjenesten i kommunen. De oppdaget at det var de usikre situasjonene hvor han ikke helt vet hva som skjer, som ofte utløste den dårlige oppførselen. Barnehagen tar nå ekstra hensyn til han i disse periodene, og alt går så veldig mye bedre. Vi er også flinkere til å forberede han om ting hjemme, slik at han vet hva som skjer. Det - i tillegg til at han har blitt eldre og fått mer språk - har gitt oss en helt ny guttunge. Han har ikke skadet seg selv på lenge, han er sjelden slem mot andre barn og han virker rett og slett mer harmonisk. Om vi hadde klart det uten PPT vet jeg ikke. Derfor jeg sier det kan være greit å spørre noen om hjelp!

    Lykke til, og forsøk å ikke ha dårlig samvittighet - jeg er ikke i tvil om at du gjør så godt du kan!! :)

    SvarSlett
  6. Barn utvikler seg gjennom trass, for å lære hva som er greit og ikke greit, rett og galt osv.

    Har du prøvd å få en slags oversikt over hvilke situasjoner hun "trasser" mest i? Hvis det er et slags mønster eller i spesielle situasjoner, kan det være lettere å forutsi når hun vil bli mest sint, og kanskje også forebygge det hele før det har begynt?
    trassalderen er jo stort sett i 2-4 års alderen, lengre enn det er vell litt "unormalt", selv om det blir feil ord å bruke.

    Gode regler er å være bestemt men ikke miste kontrollen selv. Ta barnet ut av situasjonen (før det har eskalert helt), snakk med barnet og forklar hvorfor noe er galt. Hvis det ikke hører etter, la det være alene litt, si at når hun er klar så skal du forklare og dere kan finne ut av det. Helst alene i et rom der det ikke er for mye å ødelegge, kaste, more seg med elns.
    Fokuser alltid på det positive, og når barnet har gitt seg, ordnet opp osv ros det. Og glem HELE den sinte situasjonen, hvis man minner på at barnet var sint eller ikke oppførte seg, tenker det at saken ikke er glemt, at og at det ikke får noe igjen for å være snill..

    Det høres ut som du har prøvd alt dette før, trass er TRASIG, mitt beste råd er å være tålmodig, husk at denne tiden VIL GÅ OVER til slutt.

    Har heldigvis bare en jente på 10 mnd enda, så jeg får vente litt med alt trass slitet!

    Lykke til!

    SvarSlett
  7. Skjønner at trass er vanskelig og tærer på kreftene. Men det kommer til å gå over. Et råd er å ta kontakt m helsesøster. Hun hardhendt sikkert gode råd som kan hjelpe deg. Jeg tror det er lurt å skrivd ned de situasjonene som gjør at hun traseer mest og komme henne i forkant. Eks. Når vi kommer hjem skal du ikke ha sutten. Men i stede kan vi tegne :) og når du skal sove skal du få den. Avledning kan virke effektivt i noen situasjoner. Så ville jeg ikke brukt straff som at hun ikke går sutten når hun skal sove men heller fokusert på de gangene hun et flink. Noe du kan prøve er belønningssystem :) et ark med klistremerker som hun får hvis hun er flink jente på ettermiddagen og hører på mamma ;) etter et vist antall skal dere gjøre noe hun liker :) det er uansett verdt et forsøk :) og husk at du er en flink mamma :) dette klarer du :)

    SvarSlett
  8. Du er tøff som skriver om dette, vil tro det er mange der ute som tenker akkurat det samme som deg! Gutten min er bare 7 måneder, men jeg kjenner at jeg gruer meg litt til denne trassen, rett og slett fordi jeg er helt uerfaren på det området! Men etter å ha lest mange av kommentarene over, så er det mange der ute som har veldig gode råd :) Stå på videre, dere kommer nok gjennom dette sammen!

    SvarSlett

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag