04.02.2011

Skilsmissebarn

Tenkte jeg skulle ta opp et tema litt utenom det vanlige i dag!
Dette med skilsmisser og barn som vokser opp uten begge foreldrene i hus. Kanskje et sårt tema, men veldig aktuelt siden flere og flere vokser opp som skilsmissebarn. Jeg har lyst til å dele litt av mine opplevelser og erfaringer.
For ca 14 år siden lå jeg inne på rommet mitt og mamma kom inn, og kunne fortelle at hun og pappa ikke lengre var kjærester. Vi skulle finne en annen plass å bo. Jeg var 9 år og vi hadde bygd oss hus bare noen år i forveien. Vet ikke om det kom som et sjokk eller hvordan reaksjonen var, husker bare jeg var stille en stund. Lurte vell kanskje mest på hvor vi skulle bo,og hvordan hverdagen ville bli om mamma og pappa ikke bodde sammen lengre. Vi bodde på ei øy ute i Trøndelagskysten så det var ikke mange andre barn som hadde skilte foreldre på den tiden.

Sommeren i 1997 hadde vi pakket ned flyttelasset vårt og satte oss i bilen og kjørte til Malvik der vi skulle bo i en sokkeletg og min bror og jeg måtte bytte skole. Hadde vært på besøk tidligere å hilset på klassen vi skulle begynne i, men husker alikevell at det var ekstra spennende å skulle begynne i en større klasse med bare ukjente.

Både mamma og pappa fikk seg nye samboere etterhvert som årene gikk. Jeg har aldri følt på noen måte skyld for deres skilsmisse og aldri vært sint på noen av de på grunn av dette. De har samarbeidet bra, og vi barna har ikke tatt del i deres krangling og uenigheter. Det jeg synes har vært mest slitsomt er fartingen mellom familiene. Vi dro til pappa annenhver helg (over 2timers reise en vei) og følte mye press med å besøke hele familien når vi først var utover. Skjønte ikke hvorfor ikke alle heller kunne komme å besøke oss der vi var istedet for at vi dro nord og sør på ei helg... det forstår jeg fortsatt ikke heller...
Men deres skilsmisse har også ført med seg mange gode ting... Jeg har blandt annet fått en bonusmamma som har en herlig familie som har tatt godt i mot både meg og min bror. Har blitt kjent med mange nye mennesker og lært mye om meg selv også. Da jeg var mindre ville jeg aldri at mine barn skulle vokse opp som skilsmissebarn. Ikke fordi jeg synes det var traumatisk eller noe, bare så for meg at det ville vært roligere å bodd på en plass..

Men dere som leser bloggen ofte vet at det ikke ble sånn.
Da Tuva var 1 år, bestemte pappaen hennes og meg at vi ikke fungerte som kjærester lengre. Tuva ville få to hjem og sikkert en masse spørsmål for fremtiden. Vi som foreldre (og begge skilsmissebarn) har gjort alt vi kan for at Tuva skal få en stabil og fin oppvekst. Vi samarbeider så godt vi kan og jobber sammen mot samme mål. Vi kan alltids krangle om det som var, aldri var eller kunne ha vært, men det er kun èn person det går utover og det er det ingen av oss som vil. Tuva har iallefall to foreldre som vil henne alt godt og alt skal skje på  hennes premisser. Vi tilpasser oss og har Tuva i fokus! Hun skal iallefall ikke lide for at foreldrene ikke passet sammen.

Skal bli spennende å høre hennes tanker om dette temaet når hun blir større og litt mer reflektert og hvordan hun ser på sin situasjon. En ting er iallefall sikkert - det er flere som vokser opp med skilte foreldre nå, enn den gangen jeg opplevde at mamma og pappa skilte lag.
Noen ganger er det best at foreldrene ikke bor sammen også!

Og jeg tror det er først etter man får barn at de store forskjellene kommer fram i et par. Det er da man ser forskjellen i moralen og holdningene til hverandre.
Men på en måte føler jeg at vi har sviktet Tuva også. Vankelig å beskrive alle følelsene jeg har rundt dette, men det er iallefall sikkert at vi har det best som det er i dag.
Desverre er det slik...

5 kommentarer:

  1. Man kan nesten begynne å lure på hvordan det hadde vært og hvordan ting hadde blitt, dersom det ikke hadde skjedd, og du fortsatt hadde vært naboen min på melandsjøn. Men sånn blir det av og til, og jeg har da hatt masse gøy på besøk hos dere i Malvik jeg :) Og dette kan skje med alle, og jeg har stor tro på at Tuva kommer til å få en flott oppvekst uansett! :) Du er kjempeflink, og jeg er stolt av deg! :) Stoor klem :)

    SvarSlett
  2. Veldig godt innlegg Stine!

    SvarSlett
  3. Hehe, ja sant!
    Spørsmål man aldri får svar på! Tuva skal få det bra! Det kan jeg love dere alle :p

    SvarSlett
  4. Så flott skrevet Stine... Jeg er selv skilsmisse barn, og har vel ikke lidd så mye under det...

    Har for det meste vært hos mamma da min far ikke altid ville ha besøk. Men men....

    Jeg er helt sikker på at Tuva får det supert. Du virker veldig fornuftig og verdens beste mamma for Tuva.

    SvarSlett
  5. Flott skrevet,ærlig og rent.
    Jeg har også bodd hos mamma,hele livet. Jeg var nemlig kun noen få år,og husker derfor ikke noe av selve bruddet.
    Men pappa var ikke til stede på mange år,og dette er fortsatt sårt.
    Heldigvis gjør han opp for seg nå :) Og har vært tilstede hele livet til Kajsa.

    Skjønner at du sitter igjen med en følelse av svikt ovenfor tuva,det er jo helt naturlig.
    Men som du sier selv,noen barn har det bedre med foreldre som ikke er kjærester mer :)
    Og det virker som dere har fått det til å fungere supert!
    Flinke er dere. . .

    SvarSlett

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen spor etter deg. Det setter jeg enormt stor pris på! Ha en fin dag